Av Ida Jackson.
Boka handler om morfaren til forfatteren, Per Pedersen Tjøstland, som var en SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske tidskriften Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved et tilfeldig søk på wikipedia.
Ida poengterer sterkt på hvordan fortidens ekstremisme bør bli brukt for å forstå ekstreme strømninger i dag, i stedet for å glemme og fortrenge det.
“Å ødelegge det stille i et menneske”
s. 240
Morfar var pangermaner, nasjonalsosialist, SS-mann, landssviker, krigsforbryter, propagandist og demagog. Men han manglet en stereotypisk nazistisk kvalitet: Han brente ingen bøker.
s. 243 - 244
Det er en del standardkonklusjoner på fortellinger fra pårørende til aktive, uttalte nazister: Det er den unnskyldende, der de pårørende bruker taletiden til å forsøke å overbevise publikum om at deres slektninger var annerledes, var bedre. Og det er den som konkluderer med at vi som etterkommere må ta avstand fra nasjonalsosialismen Jeg synes denne dikotomien er problematisk: Enten må man lyve for seg selv, eller så man dytte den ubehagelige delen av familiehistorien lengst mulig unna. Jeg vil ta nærhet til familiehistorien min. Jeg er så uenig med SS-mannen Per Pedersens verdenssyn at jeg blir rasende av å lese det han skriver. Jeg vil ikke frata ham ansvar eller skyld for krigsforbrytelsene han må ha vært med på som frontkjemper. Men vi kan ikke klippe det ut, sette fyr på det, legge det i en skuff, late som det ikke skjedde.