av Kristopher Schau
Forlaget Oktober 2009
ISBN 978-82-495-0708-5
3.juli Starter boka med tre teknikker for å holde ut tilværelsen:
- Ikke være redd for å dø. “Hva er det verste som kan skje?”
- Å lage noe hjelper alltid. Hjelper mot depresjon, angst og rettferdiggjør sin egen eksistens.
- Ingen fornemmelse av tid. Vet ikke hvordan dette er en “teknikk” for forfatteren.
Premisset i boka er om hvordan det er å delta i kommunale begravelser hvor det ikke er noen som møter opp, annet enn presten, eventuelt organisten og andre som jobber i det feltet. Dette er begravelser som må ordnes av offentligheten, i stedet for venner og familie. Forfatteren er ganske treffende, kanskje litt klein, men fortsatt veldig relaterbar kar.
Tittelen, “På vegne av venner”, peker spesifikt på hvordan annonseringer av slike begravelser vanligvis er undertegnet i annonsen på avisen. I boka virker det som om de fleste av disse begravelsene skjer på øst-kanten i Oslo, pussig nok.
- januar 2009 Solveig, begravd i Østre krematorium. Enke i 10 år. Mannen hennes solgte juletrær.
Grefsen kapell. Oppmøtte folk, dermed valgte forfatteren ikke å delta.
9.januar 2009 Fargerikt skildring på vegen til og fra begravelsesstedene. Begge to hadde oppmøte, dermed valgte han ikke å delta i de. I en av disse får han et sterk inntrykk av 4 sørgende damer i venterommet til kirken.
27.januar Elsa M. Vestre gravlund, gamle kapell. 2 oppmøtte, nabopar. I følge naboparet, virker det som om Elsa valgte aktivt å leve et liv hvor hun ikke har langvarige forhold med sterke bånd.
Ehsan D. 44 år gammel. Ukjent religionstilhørlighet - ingen prest som dukker opp, bare orgelmusikk.
29.januar Agressiv taxisjafør. Presten er sent ute. Johannes R. Liket får være med de levende i 20 minutter ekstra. Hurtig program.
3.februar 2 “bomturer”.
16.februar 3 “bomturer”
29.april Ernst H. som døde på julaften. Samme prest som i begravelsen til Elsa M. Presten har funnet tre dikter for anledningen. Kick ass.
30.april Bjørn N. En pårørende som møtte opp (i tillegg til Kristopher) - en jente i fargerike klær som har en hund med seg. Forfatteren begynner og merke at han mister fokuset og konsentrasjonen fra den døde til seg selv, og velger dermed at dette skal være den siste dagen han gjør dette
3.juli
Stikkord: fin, ærlig, ensomhet, tomhet, liv og død, godt reflektert, dype betraktninger, håpløshet
Sitater
Tar frem et ark og setter en strek nedover langs midten. På venstre side skal jeg skrive opp alt som gjør meg glad. På høyre alt som gjør meg trist. Overraskende hvor mye jeg kan få opp i venstre kolonne. Derfor er det så lurt for meg å gjøre det.
Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.
- p. 5-6
Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn bare et stort empatisk hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske. Og så blir det ikke noe mer enn det igjen. Praktikaliteter.
- s. 10
Begravelser er det nok av. Vi dør nemlig hele tiden. Og noen av oss gjør det altså alene.
- s. 12
Jeg kommer på noe en kompis av meg sa en gang. Om hvor rart det er når noen som står deg nær dør. At verden ikke engang tar seg en tre sekunders pause for å markere at noe har forandret seg. Regningene må fremdeles betales. Middagen må fremdeles lages. Nyttårsaften er fremdeles nyttårsaften.
- s. 29-30
Alt er veldig høyt inni hodet mitt, selv om det er dønn stille i rommet. Altfor mye ingenting på altfor kort tid.
- s. 51
“God tur.” Det er det eneste jeg kommer på. Det eneste jeg tror jeg mener.
- s. 53
Noen sier at på de tomme plassene i kirken, der sitter englene.
- s. 75
Jeg er sint da vi kommer til siste salme, og det hele er over. Selvfølgelig er det ikke prestens skyld, men sisteinntrykket burde, nok en gang, være Bjørn; ikke Jesus. Dette er da ikke propagandakveld for Bibelen heller. Man skal heller ikke være sint i en begravelse. Og det er det jeg er. Først og fremst på meg selv. Fordi jeg er så ukonsentrert. Jeg kan ikke gjøre dette lenger. Det er ikke rettferdig overfor noen. Dette blir min siste, er ikke i tvil. Fokuset er så tydelig flyttet fra avdøde til inn i mitt eget hode at det føles respektløst å være her. Det går fremdeles inn på meg å være til stede, men jeg har blitt et forstyrrende element. Tenk om det hadde kommet noen slektninger i siste liten, også satt jeg her og freste. En sånn fyr vil jeg bare ikke være.
- s. 89